Man vet at man har mange mildt sagt løpegæerne venner når blogger med oppsummeringer fra løpsåret 2013 flommer utover facebook. Dette etterfølges gjerne av et nytt innlegg om planer for 2014. Så nerdete som jeg har blitt leser jeg faktisk disse bloggene. Samtidig skjønner jeg at de kan være kraftig irriterende for de som ikke kommer seg over dørstokkmila. Så det er helt greit å stoppe å lese nå!
Selv begynte jeg å løpe i godt voksen alder og hatet det intenst lenge, veldig lenge faktisk. At den første sammenhengende 1,5 km skulle føre til at jeg noen år senere skulle løpe ultraløp hadde jeg aldri kunnet forestille meg. Sannheten er at jeg alltid har vært temmelig middelmådig til å løpe.
Blant annet fordi jeg er medlem av en utenom det vanlige ivrig løpegruppe så har det det siste året begynt å ta av.
Eller egentlig tok det vel av da jeg i 2011 deltok på Bislett 24 timer. Da hadde jeg løpt noen få maraton og jeg skjønner egentlig ikke hva som drev meg til å melde meg på. Det ble lange 24 timer med god tid til å angre på deltakelsen. Det eneste som gjorde at jeg holdt ut i 24 timer var - at hvis jeg nå klarer å fullføre så slipper jeg å delta på denne galskapen igjen. Igjen tok jeg veldig feil.
Siden har det bare blitt verre som denne oppsummeringen fra løpsåret 2013 vil indikere.
2013 var året jeg beveget meg fra Ultraløp på bane - timesløp til det jeg vil kalle ordentlige løp i terrenget. Dette har lenge ligget utenfor min komfortsone.
Vel først dristet jeg meg til å løpe TEC. Dette løpet er egentlig en mellomting med runder på ti km. Siden jeg deltok på 50 miles ble det 8 runder i en relativt lettløpt løype. Man har komforten med å svinge innom mat- og servicestasjonen for hver mil. Trygt med andre ord, noe som passet meg bra!
Man har også kontakt med andre løpere hele tiden. Ikke minst kan man umulig løpe seg bort. Løpet gikk overasskende bra til tross for at jeg akkurat i tide hadde klart å rehabilitere meg fra en hamstringsskade. Frem til dette hadde det vært 6 leie måneder med spinning og styrketrening.
Så fikk jeg høre om Ultrabirken. Det letteste ultraløpet i terreng i følge Olav Engen. Disse ordene skulle jeg tenke mye på under selve løpet. Jeg hadde trent litt på sti i skogen og følte meg godt forberedt - haha. Det tok ikke mange minuttene før jeg skjønte at det var jeg ikke.
Jeg hadde jo løpt litt på sti - men de stiene jeg prøvde meg på rundt Sognsvann var bare to-tre km lange (håpløst redd som jeg er for å løpe meg bort). Jeg snublet og snublet - det gikk trått. Heldigvis var det en mann jeg nærmest "fant" på en fjelltopp som hadde det verre enn meg. Ved hjelp av litt prat om kald øl og noen barnesanger - fikk jeg trøstet en av de andre deltakerne. Det han ikke visste var at dette egentlig hjalp meg. Ikke lenge etter fikk jeg opp et snev av tempo igjen. Ikke mye men det gikk i det minste fremover mot Lillehammer.
Ved en tilfeldig fikk jeg også plass på Rallarvegsløpet. Det løpet huskes nok best ved at jeg ikke hadde fått med meg hvor togstasjonen på Haugastøl var. Jeg og min løpekollega satt og koste oss på hotellet ved målgang. Plutselig var det bare 6 minutter før toget til Oslo skulle gå - og togstasjonen var en km unna. På stive bein og med tung bagasje rakk vi toget med et nødskrik. Da vi kom inn i kupeen ble vi spurt om vi hadde syklet Rallarvegen!!! Spørsmålet føltes som en blodig fornærmelse - SYKLET!
Den harde kjerne av Rallarvegsløpere plasserte seg etterhvert i togets kafevogn - eller det som ble en pub for anledningen. Det ene tok det andre. En av "gutta" påsto mer og mer høylydt at vi var toppidrettsutøvere. Dette ble gjentatt mange ganger under togturen.
Selv jeg skjønner at noe er gæernt når de andre passasjerene begynner å gi hverandre megetsigende blikk.
Like før ankomst Oslo S kom de hyggelige damene som serverte i kafeen og ba pent om å ta et bilde av oss til NSB sitt julebord. Ja kanskje ble vi gjort igjen gjort til latter på NSB sitt julebord. Sannsynligvis helt velfortjent.
Årets klubbtur ble til Treungen i Telemark hvor vi var mange som løp "Telemarks Tøffaste". Et fantastisk flott løp med mest av det jeg ikke kan - terreng, terreng og terreng. Dette ble mitt første møte med motmyr. I min naivitet trodde jeg at alle myrer var vannrette. Men ikke i Telemark nei!
Etter sjokket over terrengløping i Ultrabirken hadde jeg trent en del i ulendt terreng i løpet av sommeren. Så selv om det ble tungt gikk det ikke skikkelig dårlig ihvertfall. Langt unna så ille som årets virkelig store flopp - nemlig Nordmarka Ultrachallenge. Igjen så hadde Olav en finger med i spillet. En treningsfri lørdag (noe som jeg ikke har godt av) leste jeg en velskrevet artikkel i Kondis om dette løpet. Ikke bare meldte jeg på meg selv - men fikk med meg flere andre løpere fra klubben.
Nordmarka ultrachallenge er et 54 km langt løp fra Mylla til Skar på små og gjengrodde stier. Løypa er ikke merket og man må finne frem ved hjelp av kart. Olav tilbød seg å lage et kart med merknader og forklaringer. Jeg hadde fått låne hytte på Mylla av X`en og kvelden før løpet ble brukt til å gjennomgå løypa
sammen med Olav. Jeg stilte faktisk ganske optimistisk til start med mitt kart neste morgen (snakk om mangel på selvinnsikt). Allerede etter tre km skjønte jeg at dette kom ikke til å gå. Forståelsen av både kart og terreng var under nullpunktet.
Heldigvis traff jeg Ottar som tidligere har drevet med turorientering. Og Ottar hadde laget seg et ennå mer detaljert kart enn Olav. Han førte meg trygt gjennom skogen. Vi beveget oss akkurat litt for sakte gjennom marka. Hele tiden trodde jeg vi hadde god tid til å klare tidsfristen i mål. Men det ble mørkt - ja voldsomt mørkt i skogen. Mye mørkere enn jeg hadde trodd det kunne bli. Med lånt hodelykt og et elendig nattesyn gikk det sakte - veldig sakte. Det gikk opp for oss at dette akkurat ikke kom til å gå. 6 minutter etter tidsfristenankom vi Skar som de to siste i mål. Dette fikk vi klar beskjed om da vi kom til mål - akkurat som vi ikke hadde skjønt det selv! jaja - det var bare å slikke sårene og dra hjem til cola, sjokolade og potetgull.
I november kom årets høydepunkt på alle måter. The Bagan Temple Marathon i Myanmar. Et fantastisk løp i sterk varme. Varmen var utfordrende å takle - 34 grader i skyggen er vel ikke den mest idelle temperaturen når man skal løpe maraton. Spesiell skyggefull var heller ikke løypa. Men jeg tror at jeg ble mindre plaget av varmen enn mange av de andre løperne. Faktisk ble jeg bare slått av fire damer fra varme områder.
Løpet gikk i helt fantasiske omgivelser.
Nå mener jeg ikke noe gæernt om Jessheim. Et flott sted det også. Men da jeg to uker senere startet på Jessheim vintermaraton........
Når jeg kikket rundt på omgivelsene i løypa mistet jeg totalt energi og lyst til å løpe. Etter 13 km hoppet jeg av løpet og bare tenkte - "dette gidder jeg ikke mer av".
Dessuten var det bare to uker til den store festen - nemlig Bislett 24. Om ikke annet var jeg ihvertfall kledd for fest og jeg var ikke den eneste!
Men som alltid pene klær er ikke nok. Tånegler brakk og vannblemmene florerte. Spesielt under føttene. Helt veien gikk det ikke - men hytteplanken fikk jeg i det minste sikret meg. Det er ikke sikkert at det blir åpne sandaler denne sommeren heller.
Som en avslutning på året ble jeg med på Ribbemaraton - et løp som går fra Sandvika til Ski. Ikke uvanlig rotet jeg med veien når jeg kom til Ski og inne på selve Ski Storsenter.
At arrangørene av Xreid Hardangervidda har gitt plass til en dame som ikke engang finner veien inne på Ski Storsenter virker på meg som et dristig valg. Som den optimistiske personen jeg er med en relativ liten selvinnsikt når det gjelder mine evner innenfor løping og orientering - så har jeg så klart større og vanskeligere mål for 2014! og tror nesten selv at jeg skal klare å karre meg opp på toppen av Gaustadtoppen - om bare jeg finner veien til Rjukan. Får håpe det dukker opp en redningsmann eller dame på Hardangervidda som geleider meg helt frem til mål. Litt flaks må man jo ha!
Og sånn gikk 2013 - ingen stor suksess men med mye moro - 3811 løpte kilometer ble det også!
Selv begynte jeg å løpe i godt voksen alder og hatet det intenst lenge, veldig lenge faktisk. At den første sammenhengende 1,5 km skulle føre til at jeg noen år senere skulle løpe ultraløp hadde jeg aldri kunnet forestille meg. Sannheten er at jeg alltid har vært temmelig middelmådig til å løpe.
Blant annet fordi jeg er medlem av en utenom det vanlige ivrig løpegruppe så har det det siste året begynt å ta av.
 |
| Noen av de ivrigste fra Romerike Ultraløpeklubb |
Siden har det bare blitt verre som denne oppsummeringen fra løpsåret 2013 vil indikere.
2013 var året jeg beveget meg fra Ultraløp på bane - timesløp til det jeg vil kalle ordentlige løp i terrenget. Dette har lenge ligget utenfor min komfortsone.
Vel først dristet jeg meg til å løpe TEC. Dette løpet er egentlig en mellomting med runder på ti km. Siden jeg deltok på 50 miles ble det 8 runder i en relativt lettløpt løype. Man har komforten med å svinge innom mat- og servicestasjonen for hver mil. Trygt med andre ord, noe som passet meg bra!
 |
| Passering av de mobile toalettene, april 2013 |
Så fikk jeg høre om Ultrabirken. Det letteste ultraløpet i terreng i følge Olav Engen. Disse ordene skulle jeg tenke mye på under selve løpet. Jeg hadde trent litt på sti i skogen og følte meg godt forberedt - haha. Det tok ikke mange minuttene før jeg skjønte at det var jeg ikke.
 |
| Mildt sagt lettere oppgitt og håpløst langt bak i feltet |
Ved en tilfeldig fikk jeg også plass på Rallarvegsløpet. Det løpet huskes nok best ved at jeg ikke hadde fått med meg hvor togstasjonen på Haugastøl var. Jeg og min løpekollega satt og koste oss på hotellet ved målgang. Plutselig var det bare 6 minutter før toget til Oslo skulle gå - og togstasjonen var en km unna. På stive bein og med tung bagasje rakk vi toget med et nødskrik. Da vi kom inn i kupeen ble vi spurt om vi hadde syklet Rallarvegen!!! Spørsmålet føltes som en blodig fornærmelse - SYKLET!
Den harde kjerne av Rallarvegsløpere plasserte seg etterhvert i togets kafevogn - eller det som ble en pub for anledningen. Det ene tok det andre. En av "gutta" påsto mer og mer høylydt at vi var toppidrettsutøvere. Dette ble gjentatt mange ganger under togturen.
Selv jeg skjønner at noe er gæernt når de andre passasjerene begynner å gi hverandre megetsigende blikk.
 |
| Endelig I MÅÅÅÅÅL på Haugastøl! |
Årets klubbtur ble til Treungen i Telemark hvor vi var mange som løp "Telemarks Tøffaste". Et fantastisk flott løp med mest av det jeg ikke kan - terreng, terreng og terreng. Dette ble mitt første møte med motmyr. I min naivitet trodde jeg at alle myrer var vannrette. Men ikke i Telemark nei!
Etter sjokket over terrengløping i Ultrabirken hadde jeg trent en del i ulendt terreng i løpet av sommeren. Så selv om det ble tungt gikk det ikke skikkelig dårlig ihvertfall. Langt unna så ille som årets virkelig store flopp - nemlig Nordmarka Ultrachallenge. Igjen så hadde Olav en finger med i spillet. En treningsfri lørdag (noe som jeg ikke har godt av) leste jeg en velskrevet artikkel i Kondis om dette løpet. Ikke bare meldte jeg på meg selv - men fikk med meg flere andre løpere fra klubben.
 |
| I Nordmarka med min redningsmann og dagens helt - Ottar! |
Nordmarka ultrachallenge er et 54 km langt løp fra Mylla til Skar på små og gjengrodde stier. Løypa er ikke merket og man må finne frem ved hjelp av kart. Olav tilbød seg å lage et kart med merknader og forklaringer. Jeg hadde fått låne hytte på Mylla av X`en og kvelden før løpet ble brukt til å gjennomgå løypa
 |
| Minst en "dummy" på Mylla. |
Heldigvis traff jeg Ottar som tidligere har drevet med turorientering. Og Ottar hadde laget seg et ennå mer detaljert kart enn Olav. Han førte meg trygt gjennom skogen. Vi beveget oss akkurat litt for sakte gjennom marka. Hele tiden trodde jeg vi hadde god tid til å klare tidsfristen i mål. Men det ble mørkt - ja voldsomt mørkt i skogen. Mye mørkere enn jeg hadde trodd det kunne bli. Med lånt hodelykt og et elendig nattesyn gikk det sakte - veldig sakte. Det gikk opp for oss at dette akkurat ikke kom til å gå. 6 minutter etter tidsfristenankom vi Skar som de to siste i mål. Dette fikk vi klar beskjed om da vi kom til mål - akkurat som vi ikke hadde skjønt det selv! jaja - det var bare å slikke sårene og dra hjem til cola, sjokolade og potetgull.
I november kom årets høydepunkt på alle måter. The Bagan Temple Marathon i Myanmar. Et fantastisk løp i sterk varme. Varmen var utfordrende å takle - 34 grader i skyggen er vel ikke den mest idelle temperaturen når man skal løpe maraton. Spesiell skyggefull var heller ikke løypa. Men jeg tror at jeg ble mindre plaget av varmen enn mange av de andre løperne. Faktisk ble jeg bare slått av fire damer fra varme områder.
 |
| "Kledelig" med shorts - så vidt jeg turte å ta den på meg! (hvorfor er splitten så høy?) |
Nå mener jeg ikke noe gæernt om Jessheim. Et flott sted det også. Men da jeg to uker senere startet på Jessheim vintermaraton........
Når jeg kikket rundt på omgivelsene i løypa mistet jeg totalt energi og lyst til å løpe. Etter 13 km hoppet jeg av løpet og bare tenkte - "dette gidder jeg ikke mer av".
Dessuten var det bare to uker til den store festen - nemlig Bislett 24. Om ikke annet var jeg ihvertfall kledd for fest og jeg var ikke den eneste!
 |
| Girls just want to have fun! |
Men som alltid pene klær er ikke nok. Tånegler brakk og vannblemmene florerte. Spesielt under føttene. Helt veien gikk det ikke - men hytteplanken fikk jeg i det minste sikret meg. Det er ikke sikkert at det blir åpne sandaler denne sommeren heller.
Som en avslutning på året ble jeg med på Ribbemaraton - et løp som går fra Sandvika til Ski. Ikke uvanlig rotet jeg med veien når jeg kom til Ski og inne på selve Ski Storsenter.
At arrangørene av Xreid Hardangervidda har gitt plass til en dame som ikke engang finner veien inne på Ski Storsenter virker på meg som et dristig valg. Som den optimistiske personen jeg er med en relativ liten selvinnsikt når det gjelder mine evner innenfor løping og orientering - så har jeg så klart større og vanskeligere mål for 2014! og tror nesten selv at jeg skal klare å karre meg opp på toppen av Gaustadtoppen - om bare jeg finner veien til Rjukan. Får håpe det dukker opp en redningsmann eller dame på Hardangervidda som geleider meg helt frem til mål. Litt flaks må man jo ha!
Og sånn gikk 2013 - ingen stor suksess men med mye moro - 3811 løpte kilometer ble det også!
